Inn i skogene - "et lite mesterverk"

Stavanger Aftenblad 30.12.13:

Mellom luksusliv og massakrer

For en norsk leser er det fascinerende når japansk-amerikanske Katie Kitamura (f. 1979) velger å hente epigraf og tittel til sin andre bok fra Knut Hamsuns sivilisasjonskritiske roman «Den siste Glæde» (1912). Men typisk hamsunsk i stil og miljøskildring er ikke det mørke mesterverket «Inn i skogene».

For i denne apokalyptiske romanen befinner vi oss i et ikke navngitt land – uvisst når – der en liten hvit overklasse rammes av en jordreform som utløser sosial uro, borgerkrig og massakrer, ikke bare på hvite farmere, men også på regjeringssoldater som søker å stanse ekstremt voldelige, innfødte opprørere.

Samtidig som de hvite spiser «dorado», en fisk forbundet med Sør-Amerika, og prøver å dra til Herbertville, en newzealandsk by og eneste stedsnavn i teksten, oppleves miljøet vi føres inn i, like fullt som afrikansk, med klang av koloniale maktstrukturer, Zimbabwe og Sør-Afrika, J.M. Coetzee og Nadine Gordimer.

Romanen rommer to hovedavsnitt, «Fjellet» og «Skogen», med til sammen tolv kapitler. Der møter vi en mektig, autoritær, navnløs landeier, enkemann og far, oftest kalt den «gamle», hans kuete, tafatte sønn Tom og Carine, en 29-årig kvinne som rett etter at hun er kommet til landet, forlover seg med Tom, innleder et seksuelt forhold til faren og blir gravid etter sjøl å ha provosert fram en gruppevoldtekt i huset til far og sønn, med fem hvite, gifte middagsgjester som illgjerningsmenn. I tillegg har den innfødte hushjelpen og hennes sønn såpass framtredende roller i soga at de begge tildeles et navn – Celeste og Jose.

Mens radioen sender ut meldinger om at «Vi er lei av å bli tråkket under den hvite undertrykkerens hæl», fortsetter den gamle – som har tjent penger på turister og fiskeoppdrett i elven – å tromme sammen hvite naboer til måltider med importert kaviar, østers og vin.

Først når vulkanen på den andre sida av grensen eksploderer, og asken dreper alt liv i elven, innser faren alvoret, foretar sine siste forretningstransaksjoner og forlater sønn, hus og ansatte sammen med Carine og tjeneren Jose.

Med denne symbolsk klingende naturkatastrofen utløses noe av spenningen. Revolusjonen tvinger seg fram, med katastrofer og død i kjølvannet.

Etter seks måneder vender flyktningene tilbake fra byen. Den gamle blir snart pleietrengende slik at Tom midt i et voldsinferno føler han må forlate farmen for å skaffe morfin til en døende far. I forsøket på å unnfly opprørerne forlater han da hovedveien og begir seg «inn i skogene».

Denne dramatikken formidles ikke i en flytende, elegant, hamsunsk prosa. Tvert om – setningene er ofte korte og stakkato, ute for å konstatere, ikke skjønnmale, mer i slekt med Hemingways estetikk: «Han nikker. Han skjenker i ginen. Jenta sitter nå. Han gir henne drinken.»

Men om språket vanskelig kan kalles vakkert og velklingende, er teksten i all sin usentimentale, presise nøkternhet intenst medrivende, beslektet med Coetzee-romaner som «Før barbarene kommer», «Michael K» og «Vanære», Nadine Gordimers «Julis folk» og Cormac McCarthys «Veien».

For bare å antyde på hvilket kvalitetsnivå denne lite prangende, dystre romanen befinner seg
Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad